Norwegian pronunciation rules

Norske uttaleregler

I det følgende finner du en oversikt over de viktigste uttalereglene på norsk. Det tas utgangspunkt i det som regnes som korrekt i standard østnorsk (bokmål). Det er regionale forskjeller i norsk, og i noen tilfeller vil disse forskjellene bli belyst i teksten. Teksten er supplert med mange lydfiler. Hvis du er i tvil om enkeltord kan du spørre en nordmann eller sjekke i ordboka. Den beste nettordboka med lydfiler er Stor norsk ordbok fra forlaget Gyldendal.

Alfabetet

Det norske alfabetet har 29 bokstaver:

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Disse konsonantene brukes sjelden:  

C Q W X Z

Når man skriver fremmedord tar man vanligvis utgangspunkt i de vanlige norske reglene for rettskrivning. Man skriver altså sjåfør, konjakk, kvalifisere, klovn, praksis og sebra. Dermed unngår man å bruke de fem ovenfor nevnte konsonantene.

Husk at uttalereglene i denne oversikten gjelder for ord som ikke er sammensatt. Eksempler på sammensatte ord er havvann, barnehage, ungdomsskole. Sammensatte ord nevnes i denne teksten bare hvis det er viktig for å understreke et poeng.

Noen ganger henvises det derimot til avledninger og bøyningsformer. Forskjellen mellom disse to ordene kan beskrives ved hjelp av et par eksempler. «Ledning» er en avledning av verbet «å lede»., mens «kommer» er en bøyningsform av «å komme».

Tonefall, tonelag (tonem) og trykk

Du har helt sikkert merket at det er store forskjeller i tonefallet i ulike deler av Norge. Kanskje har også ditt eget tonefall på norsk bli påvirket av melodien i dialekten der du bor. Det er uansett viktig å lære seg å forstå folk som snakker med tonefall fra en annen region av landet.

Norsk har også toneforskjeller som nordmenn legger tydelig merke til. Dette fenomenet kaller vi tonelag (eller tonem). For utlendinger er det veldig vanskelig å lære dette skikkelig. Man kan faktisk lære norsk bra selv om man ikke mestrer disse forskjellene. Derfor vi dette temaet ikke bli omtalt videre her.

Hovedregelen om trykkplassering i norske ord er at trykket kommer på første stavelse. Her finnes det imidlertid veldig mange unntak som kan kreve litt ekstra forklaring. Her kommer snart en oversikt over reglene for trykk på norsk. I mellomtiden kan du se på den engelskspråklige versjonen.

Lange og korte vokaler og konsonanter

De fleste konsonantene kan skrives som både enkelt- og dobbeltkonsonant. Enkeltkonsonant forteller oss vanligvis at vokalen foran er lang. Her er noen eksempler:

gul, kul, rus, vane, bit, fut, bane

Foran dobbeltkonsonant har man derimot kort vokallyd:

gull, kull, russ, vanne, bitt, futt, banne

Som du sikkert ser er dette ordpar. De har litt forskjellig uttale, men ulik betydning.

Unntak fra hovedregelen:

Noen ord som brukes veldig mye har kort vokal foran én konsonant. Noen ganger finnes det da også et annet ord (eller to andre ord) som uttales på samme måte. Da skriver man likevel ordene forskjellig. I tabellen under står ordene med én konsonant til vestre.

Korte ordSamme uttaleSamme uttale
hun (pronomen)hunn (hunnkatt, hunnfugl)hund (kjæledyr)
han (pronomen)hann (hannhund, alfahann)hand (hånd)
man (pronomen)mann (en mann)
men (konjunksjon)menn (flertall av mann)
skal (jeg skal på kino)skall (eggeskall)skald (dikter)
vil (jeg vil ut)vill (villsvin, en vill hest)
hos - nok - til - den

Kombinasjoner av konsonanter

Foran to ulike konsonanter har man også vanligvis lang vokal

anke – spurv

Men som hovedregel skriver man ikke dobbeltkonsonant + én konsonant til. Når ord bøyes blir det derfor slik:

en grønn bil et grønt husen vill hestet vilt dyr

Noen ganger skriver man likevel tre konsonanter for å skille ord fra hverandre:

spisst (et spisst tak) – (har) visst (av å vite) – fullt (et fullt spann).

På denne måten kan man skille disse ordene fra

(har) spist (av å spise) – (har) vist (av å vise) – fult (av ful, som betyr utspekulert).

I bøyningsformer kan man ha lang vokal foran to konsonanter:  

en gul bil – et gult hus / å hvile – hvilte – har hvilt

Noen ganger har ord med samme skrivemåte ulik vokallengde:  

Kort vokal:

helt (han er en helt) – (har) helt (av å helle) – kult (kultus) – lyst (jeg har lyst på) – spurt (det å springe fort)

Lang vokal:

helt (et helt år) – kult (Så kult!) – lyst (Det er lyst ute) – (har) spurt (av å spørre)

Ved noen endinger/suffikser og foran genitiv-s kan man også få dobbeltkonsonant + konsonant:

trolldom, vennskap, i manns minne

Man skriver uansett aldri tre like konsonanter etter hverandre. Man skriver buss og sjåfør, men bussjåfør med to s-er.

De norske vokalene

Norsk har ni vokaler:

A E I O U Y Æ Ø Å

Som nevnt over kan vokalene være både lange og korte. Her kommer en oversikt over uttalereglene for alle vokalene.

A

mat (food) – matt (dim)

Adjektivet flat (lang a) får kort a i intetkjønn:

en flat tallerken – et flatt tak

Man har kort a i forstavelsen an:

anbefale, andel

E

E kan uttales på litt forskjellig vis. I trykksterk stavelse får man helst en tydelig e-lyd. Foran foran r uttales e likevel ofte som en æ-lyd. I denne tabellen ser du noen eksempler:

Uttale av eEksemplerLydfiler
lang e-lyd

pen – sen

kort e-lyd

lett – rett

kort æ-lyd (rulle-r)

foran rr og r+konsonant:
herre – lerke – ert

kort æ-lyd (skarre-r)

Stemme fra Bergen:
herre – lerke – ert

lang æ-lyd, rulle-r/retrofleks

æ-lyd foran rl/rn:
erle – herlig – jern

lang æ-lyd, skarre-r

Stemme fra Bergen:
linerle – perle – jern

her – der – er (rulle-r)

Uttalt med rulle-r:
her – der – er

her – der – der (skarre-r)

Uttalt med skarre-r:
her – der – er

pronomenet de

Pronomenet de uttales «di»

I slutten av et ord får e gjerne en litt slappere uttale. Dette gjelder både i infinitivsendelser og i mange andre ord. Her er noen eksempler:

vise, type, reise

I denne artikkelen finner finner du også en rekke andre eksempler, inkludert lydfiler.

I

pine – pinne

Utfordringen for mange som lærer norsk er å skille i fra y. Les mer om dette under y.

Merk at adjektivet hvit (med lang i -lyd) får intetkjønnsformen hvitt (med kort i-lyd)

en hvit bil – et hvitt hus

Forstavelsen mis har kort i. Det samme gjelder forstavelsene in- og inn_

misfoster, misforstå, insekt, indirekte, inntekt, innvending

O

På norsk uttales o på en annen måte enn på fleste andre språk. Vi snakker på norsk også om o-lyd. Øverst i tabellen under finner du eksempler på ord med lang o-lyd.

uttale av oforsklaring/eksemplerLydfiler
lang o-lyd

sol, mote, ro

lang å-lyd foran g/v

tog, sove, lov

o uttales som kort å

flott, sopp, rotte, vogn, fold, tolv

kort o-lyd foran rt (retrofleks)

Stemme fra Trondheim:
skjorte, borte, fjorten

kort o-lyd foran rt (skarre-r)

Stemme fra Bergen:
skjorte – borte – fjorten

o-lyd foran m

rom – somle – lomme

å-lyd foran m

tom – kommer – som

o-lyd foran nd

ond – vond – bonde

å-lyd foran nn

fonn, tonn, onn (skuronn, slåttonn), monne

å lyd +ff, ft

offiser – stoff – loft

å-lyd: og – også

å-lyd, stum g:
og – også

Kort å-lyd ved forstavelsen for (fortelle, fortau) og i ordenene kort og sport.

kort, sport, fortelle, fortau

Fond og blond uttales også med kort å-lyd.

Merk følgende ord med kort o-lyd foran nk og foran ff:

onkel, kontroll, konkurs, loff, koffert, proff

Men i de fleste tilfeller skriver man u for å gjengi o-lyd foran nk (se under u). Hovederegel for o+ff er å -lyd (se tabell).

Til slutt kan vi også merke oss ordene for/fôr:

kort å-lyd: Jeg gjør dette for deg

lang o-lyd: for (preteritum av fare) – fôr (dyrefôr)

U

Vanlig norsk u har en spiss lyd. Når u representerer en lang vokal uttales den alltid med u-lyd. Øverst i tabellen finner du noen eksempler. Som kort vokal kan u uttales både med u-lyd og med o-lyd.

lyder/bokstaverforklaring/eksemplerlydfiler
lang u-lyd

sur, lur, kul, hus

u + f

Vanligvis u-lyd foran f:
skuffet, buffer, luft

u + ll, lv, lt, lk

Kort u-lyd:
full, tull, ull, gulv, pulk

u + nk, ng, kk, ks, kn

Kort u-lyd:
munk, ung, tunge, sukker, bukse, drukne,

u + r (rulle-r)

U-lyd foran r (rulle-r/retrofleks):
surr, slurv, bursdag, furte

u + r (skarre-r)

Kort u-lyd, skarre-r:
surr, slurv, bursdag, furte

u+m kort o-lyd

Vanligvis o-lyd foran m:
stum, dum, humle, skum,

u+m kort u-lyd

Noen ganger kort u-lyd:
sum, summe, gummi

Du får også u-lyd i slukke (som også kan skrives slokke)

Kort u foran m blir altså vanligvis uttalt med o-lyd, men det finnes her veldig mange unntak. Foran ff og f + en annen konsonant får vi vanligvis en kort u-lyd (som vist i tabellen). Noen ganger får vi likevel kort o-lyd:

skuff, snøskuffe, truffet (av treffe)

I andre tilfeller med kort vokal får vi u-lyd:

lubben, ludder, hugge, munn, kupp, buss, futt

Merk at vi får lang u-lyd i bøyningsformen gult (fargen gul)

Se for øvrig under vokalen o for ord med o-lyd som skrives med o.

Y

hyle – hylle

u, y og i er tre forskjellige lyder som det er viktig å lære å uttale riktig.

Merk følgende:

Det er lyst (lang y, av lys) – Jeg har lyst på is (kort y)

Jeg fikk tynt de siste dråpene ut av flaska (lang y, av tyne) – Et tynt snødekke (kort y, av tynn)

Æ

være – færre

Æ står nesten alltid for en såkalt æ-lyd. Det er en slags mellomting mellom a og e. Æ brukes mye foran r:

besvær, skjære, gevær, stær, klær, bær, lærer, nær, populær, sekretær

Merk: hær og her har samme uttale, men har ulik betydning. Uttalen finner du under e. Der finner du også mange andre eksempler på ord som skrives med e, men som uttales med æ-lyd.

I noen tilfeller brukes æ foran andre bokstaver enn r . Særlig gjelder dette for onomatopoetikon (lydmalende ord) men også for noen andre ord:

kræsj (kan også skrives krasj), æsj, bæ, fæl, tæl

I disse ordene som skrives med æ får vi (vanligvis) uttalen e:

væske, sæd, hæl

Disse ordene uttales akkurat på samme måte som ordene veske, sed og hel.

Ø

føle – følge

ø er omtrent samme lyd som ö i tysk, svensk og finsk (og noen andre språk).

Adjektivene søt og bløt får kort ø-lyd i intetkjønnsformen. Dette ser vi ved at intetkjønnsformen skrives med dobbeltkonsonant.

ei søt jente – et søtt barn

en bløt kakebunn – et bløtt jorde

Noen verb i presens har kort ø foran bare én r: spør, bør, tør (av å tørre),

tørr (adjektiv) uttales akkurat som verbet tør. Substantivet bør (ei tung bør å bære) har derimot lang ø.

Å

måte – måtte

Å uttales omtrent på samme måte som man på noen andre språk uttaler o. På norsk snakker vi om å-lyden. I de fleste tilfellene står å for en lang å-lyd.

Noen bøyningsformer som skrives med å har kort å-lyd:

grått (av grå), blått (av blå), brått (av brå), gått (av å gå), fått, (av å få),

Adjektivet våt får formen vått (med kort å-lyd) i intetkjønn.

Det er også noen andre ord som får kort å-lyd med å, som for eksempel:

råtten, sånn, åtte, åtti

Adjektivet/adverbet flott og substantivet flått (en parasitt) har samme uttale.

Merk forskjellen på disse:

Lang vokal: Snart når vi målet

Kort vokal: Når kommer han?

Diftonger

DiftongEksemplerLydfiler
ei

stein – bein

ai

mai – hai

au, eu

sau – Europa

øy

øye – bøye

ei uttales av de fleste nordmenn på en måte som gjør at de høres mer ut som «æi». I deler av landet vil ei likevel få en en trangere uttale. I noen tilfeller uttales også kombinasjonen eg på samme måte som ei  (med uttalen æi). Se under konsonanten g for eksempler.

ai brukes bare i noen få ord: hai, pai, kai, kaie, mais, mai

au er vanskelig for mange. Kanskje er det en trøst at uttalen av «au» er litt forskjellig i ulike deler av landet. Dermed har du litt slingringsmonn.

Konsonantene

B

bilbunn

B er en stemt lyd. Dette skiller den fra p, som er en ustemt lyd.

C

Brukes sjelden, og bare i fremmedord. Vanligvis skriver man s eller k i stedet for c.

Uttales som s:  cøliaki,  celle, cellulose, celsius, cirka

Uttale med k-lyd: camping, container, cover, cruise, cup

Uttale som sj: charter,

Uttale med tsj: chili, chip

Cello og cembalo kan uttales med sj-lyd eller tsj-lyd

D

D er stemt (i motsetning til t). D uttales i de fleste tilfeller, men den er ofte stum i slutten av ord og i kombinasjonene ld, nd og dt.

uttales eller ikke?forklaring/eksemplerlydfiler
vanlig uttale d

du – dame

d stum etter vokal

D vanligvis stum i slutten av ord:
brød, smed, rød, glad, ved, med, blod, død

d uttalt etter lang vokal:

Noen ganger uttales d, blant annet i:
vred, Gud, fred, lyd, bed, bud, hud

ld/nd i utlyd

d er stum i ld/nd i slutten av ord:
sild, vold, kald, vind, ond, rund, vond

d stum i ld/nd (midt i ordet)

ld/nd kommer midt i ordet, d vanligvis stum:
skylde, holde, gjelde, ende, binde, hender

d uttales i ld/nd

I noen tilfeller uttales d i ld/nd midt i ordet, blant annet:
sjelden, alder, bilde, veldig, bonde, vindu, grundig

stum d i dt

Blant annet i bøyningsformer:
rødt – godt – rundt – mildt – kaldt

ndr, ndl, ldr

hundre, mindre, handle, sildre, huldra

I noen avledninger og bøyningsformer uttales d likevel. Det samme gjelder i noen egennavn og uttrykk:

blodig – døden (substantiv) – døde (preteritum av å dø) – Den røde plassDen Glade enke (en operette)

Ordene råd og under kan uttales både med og uten d. En annen uttale betyr også at ordet får en annen betydning. Se her for å forstå hva jeg mener:

D uttales ikke: jeg har god/dårlig råd (jeg har mye/lite penger) – Katten ligger under bordet

D uttales: et godt råd, EuroparådetDet er et under at han overlevde – Mozart var et vidunderbarn

F

fisk – fange

F er en ustemt konsonant. Dette skiller den fra den stemte bokstaven v. Se mer om dette under v.

G

G-lyden gjengis øverst i tabellen. I mange tilfeller er g stum eller uttales som j:

uttale av gforklaring/eksemplerlydfiler
vanlig uttale g

genser – gul

gj uttales j

gjedde – gjøre

g foran i, y, ei

uttales j foran i, y, ei
gi – gyse – geit

eg uttalt som ei

jeg – meg – deg – seg – tegne

egl uttalt eil

snegle, segl, forsegle, negl, teglstein

egl uttalt egl

megler – regler (flertall av regel)

g stum i ig

g stum når ordet ender på ig:
viktig – vanskelig – endelig

Angi er sammensatt av prefikset ad og verbet gi. Derfor uttales som an+gi (med j-lyd). Noen andre ord får g-lyd foran i eller y:

gym, gymnas, gidde, gitter

I følgende verb er g stum i infinitiv og presens:

selge, følge, forfølge

I andre tilfeller skal g uttales i når man skriver lg. Det samme gjelder avledninger og andre bøyningsformer av de tre ordene over. Altså: g skal uttales i disse ordene (og noen til):

solgte, salg, fulgte, forfølgelse, velge, felg, helg,

G uttales vanligvis ikke i fugl og sommerfugl.

Men i de fleste andre ord med gl skal man uttale g. G uttales altså i ugle og øgle. Se for øvrig tabellen for egl.

H

hode – hage

H uttales i de fleste tilfeller, men er stum foran v og j:

hva – hjul

J

jente – jul

Du får også j-lyd i ord som skrives med hj, lj og gj. Det samme gjelder når g står foran i eller y. Se under g, h og l for eksempler.

Se under s for uttale skj/sj, under k for uttalen av kj og under t for uttalen av tj.

K

kone – kunde

K er en ustemt konsonant (i motsetning til g).

kj har en egen uttale.

kjøtt – kjemme

Foran i og y får man samme uttale, men j utelates:

kino – kylling

Som nevnt over har også tj samme uttale. Se for øvrig under t.

Synes du at kj-lyden er vanskelig? Det er faktisk som en ustemt j. Prøv å si «ja» uten å bruke stemmen. Da sier du tja, med kj-lyd.

L

lampe – full

På norsk kan man stort sett holde seg til én variant av l, selv om det finnes flere varianter i dialektene.

Kombinasjonen rl utales derimot ofte på en egen måte, der r-en «spises opp» av l-en. Dette behandles under r.

Ld uttales ofte som ll. Dette behandles utførlig under d.

Se under G for kombinasjonen egl

lj utales som j:

ljå, ljuge (folkelig variant av lyve), ljore, ljome

lv utales i noen tilfeller som ll:

halv, tolv

Se under v for mer detaljer.

M  

mil – mamma

M er aldri dobbeltkonsonant i slutten av ord:  

dam, lam, lem,

Foran m i slutten av ordet er vokalen alltid kort. Men i bestemt form får de samme ordene dobbeltkonsonant:

dammen, lammet, lemmen,

Midt i et ord kan man både ha enkelt- og dobbeltkonsonant.

lang vokal: same

kort vokal: samme

N

nese – not

N skal alltid uttales på norsk, også i slutten av ord. Men i kombinasjon med andre konsonanter får n ofte en annen uttale.

ng utgjør vanligvis bare én lyd, og man hører ikke g-en. Foran nk får man også ng-lyd:

ingen – bank – ting

ngn uttales som ng+n. gn får vanligvis samme uttale:

signeforvrengning (av å forvrenge))

ngn brukes nesten bare i avledninger. gn brukes i forskjellige typer ord. I avledninger uttales det som g+n (og ikke ng+n).

 stigning (av å stige), bygning (av å bygge)

Kombinasjonen egn uttales i standard østnorsk som en diftong. I andre deler av landet uttales det på samme måte som i ordet vogn. Se for øvrig under g.

Se under r for kombinasjonen rn.

P

prest – pute

P er ustemt (i motsetning til b):

Q

Brukes i noen få fremmedord:

tequila, quiz, IQ

Vanligvis skriver man k(v) i stedet for qu (som i kvote).

R

Konsonanten r kan uttales på mange forskjellige måter. I standard østnorsk uttales den med tungespissen.  Dette er den uttalen som flertallet i Norge har. Men i store deler av Vestlandet og Sørlandet har man derimot skarre-r (som uttales i halsen).

I østnorsk lager man også ofte andre lyder der r kommer i kontakt med n, t, l, d eller s.

LyderUttaleEksemplerLydfiler
rulle-r

Stemme fra Trondheim:
reise – ro – lur

skarre-r

stemme fra Bergen
reise – ro – lur

rn retrofleks

rn stemme fra Trondheim:
barn – hjerne – garn

rn Bergen

bergensstemme
barn – hjerne – garn

rt retrofleks

trondheimsstemme:
svart – fart – kort

rt skarre-r

Bergensstemme:
svart – fart – kort

rl retrofleks

Stemme fra Trondheim:
erle – farlig – herlig

rl skarre-r

Stemme fra Bergen:
erle – farlig – herlig

rs uttales sj

Stemme fra Trondheim:
norsk – fersk – kurs

rs skarre-r

Stemme fra Bergen:
norsk – fersk – kurs

rd rulle-r

Både r og d uttales:
verden – mord – horde

rd – skarre-r

Stemme fra Bergen:
verden mord – horde

rd retrofleks

rd uttalt som én lyd:
verdi – hvordan – ferdig

rd – skarre-r

Folk med skarre-r uttaler her både r og d:
verdi – hvordan – ferdig

rd med stum d – rulle-r

D er stum etter r i noen ord:
bord – gård – nord – ord – gjorde – hard – fjord

d er stum i rd, skarre-r

De samme ordene med stemme fra Bergen:
bord – gård – nord – ord – gjorde – hard – fjord

Som du kan høre varierer uttalen ganske mye. De såkalte retroflekse lydene er gangbare på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Der ser man også at disse lydene smelter sammen i to ulike ord:

r+t: «Den er til deg»

r+d: «Er det sant?»

På Vestlandet og Sørlandet uttales rn, rt, rl, rs og rd som to lyder uansett.

rd kan være veldig forvirrende. Du kan lære ordene der d er stum utenat. I tillegg til ordene i tabellen gjelder det blant annet «jord» og «jorde», i tillegg til noen ord som blir mindre brukt.

Hvis du er i tvil kan du helst uttale rd som to lyder.

Hvis du vil lære Oslo-uttale kan du lære disse ordene med retrofleks uttale (der og d smelter sammen):

verdi, ferdig, verdt, Gerard, kordfløyel, lord, Rikard/Richard, ferdsel, snowboard, ordinær, vurdere, lærdom, lørdag

Ordentlig får en egen uttale. Det blir omtrent som om det skulle ha stått «årntli».

S

Her behandles også sj-lyden

S er alltid ustemt:

snø – asbest – sebra

sj-lyden skrives veldig ofte som sj eller skj

sjakk – skjegg

sk foran i og y (samt ei, og ofte øy) uttales også med sj-lyd:

ski – skygge skeie ut skøyter

Merk at skøyer og Skøyen (bydel i Oslo) uttales som s+k (to lyder).

Typisk norske ord skrives helst med skj eller sk. Sj brukes mest i fremmedord:

sjokolade, sjampinjong, brosjyre

I en del fremmedord skriver man også sj-lyden med g eller j:

journalist, giro, a jour, gelé, gelatin, genre (kan også skrives sjanger), geni

I ordet nysgjerring uttales sgj med sj-lyd.

rs uttales i standard østnorsk med sj-lyd. I vestnorsk uttales r og s hver for seg. Se under r for eksempler.

T 

trang – time

T er en ustemt lyd (i motsetning til D).

T blir vanligvis uttalt, med unntak av noen spesifikke tilfeller.

Det gjelder disse tilfellene:

 –             Pronomenet det (som i det regner)

–              bestemt form av intetkjønn: huset

T uttales i nesten alle andre tilfeller, som for eksempel i fortidsformer av verb.

I disse tilfellene skal man altså uttale t i slutten av ordet:

kastet, sluttet, (har) sunget, (har) drukket

Tj uttales på samme måte som kj

tjue – tjern – tjener

V

vite vann

V er en stemt konsonant på norsk, også i slutten av ord:

Brev, arkiv

Disse ordene danner unntak:

ellevte, Halvdan (et mannsnavn)

V er også ustemt foran konsonanten t i en del bøyningsformer:

lavt (av lav), stivt (av stiv)

Foran v som står alene har man lang vokal: leve, sove, lav

Foran v+ konsonant og foran konsonant +v har man kort vokal:

navn, evne, salve

Bokstaven v skrives ikke som dobbeltkonsonant. I avledninger og sammensatte ord kan v likevel skrives dobbelt. NB! Her får du lang vokal:

avvik, avvente, havvann, brevvenn

Unntak fra regelen: lavvo (fra samisk) har kort  vokal og dobbeltkonsonant.

hv uttales som v (se videre under h).

lv uttales av og til som ll:

halv – tolv – sølv – selv

I andre tilfeller uttales l og v som to lyder. Dette er de viktigste ordene:

halvere, alv, elv, gulv/golv, kalv, skjelv, helvete, hvelv, salve, pulver, ulv og alvor

W

Brukes sjelden på norsk. Når den brukes uttales den på samme måte som v:

whisky, bowling, weekend, wienerbrød, wire, white-spirit, walkietalkie

Annen uttale:

cowboy

X

Brukes i noen få ord:

s-lyd: xylofon

ks: taxi, sex

Vanligvis skriver man ellers ks i stedet for x.

Z

Lite brukt, man skriver vanligvis z i stedet (f.eks sebra). Når z likevel brukes uttales den vanligvis som s. I likhet med s er heller ikke z stemt.

enzym, jazz, ozon, razzia, zoolog

I pizza uttales zz som ts